Ja så er vi vel hjemme etter 7. tur til USA og kofferter tømt.
Det var på mange måter en opplevelsesrik tur, men en tur til ettertanke.
Nå har jeg gått noen runder med meg selv og gjort opp status.
Busstur i USA blir det ikke mer, men neste tur med leiebil er allerede under planlegging...
dette kontinentet tiltaler oss.......
Denne turen har også gjort at når jeg nå har gjort opp status, blir det også andre endringer i mitt liv........ den som følger med vil få oppdatering etter hvert.....
Ja slik kan det gå!
Bilder fra årets tur til USA blir lagt ut her http://picasaweb.google.com/tonebilder2010usa/
lørdag 25. september 2010
Onsdag, Seattle ......
På restaurant i The Space Needle, Seattle - 184 meter o.h.
Utsikt fra the Space Needle i Seattle
The Space Needle i Seattle med restaurant på toppen 184 m o.h,Onsdag forlot vi gruppen for å ta ut på egenhånd.
Vi dro på shopping og måtte bl.a. kjøpe en ny koffert. Mens vi var på Maysey gikk brannalarmen så det fikk vi også prøvd. Alle ut.
Koffert ble funnet så nå var det bare å handle ivei, nå hadde vi i hvertfall plass nok :-)
Noe klær ble kjøpt og også andre ting uten å si mer ......
Deretter fikk vi et ublidt møte, det kan skje så mangt,....... som gjorde at vi valgte å ikke delta på avskjedsmiddagen på Ivars. Isteden tok vi skinnebussen til The Space Needle og der hadde de også ledig bord i restauranten. Så vi fikk vindusbord 184 meter o.h. en fantastisk opplevelse. For en service og ikke minst for en nydelig utsikt. Dette var noe for meg som vil ha "nytt" hus hjemme med utsikt ......
Dette var vel verd alt styret når vi dagen etter fikk høre at maten på IVARS hadde vært dårlig.
Vi tok også en tur til Pike Marked og der ble det også en del handel. Der hadde vi vært i 2007 men det er et spesielt sted så vi måtte ned for å få med oss stemningen.
Ja alt har en ende
Kl. 5.50 var det opp og frokost.
Kl. 7.00 gikk bussen til flyplassen i Seattle.
Turen fra Seattle til Chicago gikk greit og jeg fikk beitnt fram sove 3 ganger på turen.
I Chicago hadde vi 5 timer å vente, så vi måtte ha oss noe mat og etter måltiden hadde vi en fantastisk opplevelse, en opplevlse en ikke opplever mange ganger i livet.
Jeg snudde meg og hvem satt der, jo Jans tremenning Are Barstad fra Kongsberg som hadde vært på jobb i Chicago og som egentlig skulle reise hjem fredagen, men som hadde booket om og som nå skal ta samme fly som oss….. to tremenninger møttes for første gang og i det store utland...
Jeg har hatt kontakt med Are og Wendy på facebook så jeg visste hvordan de så ut. Jeg hadde også "chattet" litt med ham da vi var i Seattle og jeg fortalte at vi skulle hjem
dog på forskjellig dag og med forskjellig fly....
men det endte opp med at det ble til og med samme fly fra Chicago til København på oss.
Håper å treffes igjen, MEN i Norge neste gang :-)
Turen over Atlanteren gikk greit. Vi ville oppgradere men fikk i stedet tilbud om nødutgangplass og dermed slapp vi å bruke poengene våre.
Så vi hadde en behagelig tur på 8 timer.
Ankommet København var det igjen å vente 3 timer og da var jeg sliten....
så vi hadde ikke mer enn kommet ombord i flyet som skulle ta oss fra København til Stavanger, så sovnet jeg og våknet ikke før flyet skulle ned for landing.
Vel nede på norsk jord bar det rett hjem og utpakking ....
Tirsdag 21.9 fra Edmonds om Paulsto til Seattle
Tidlig opp for å dra til Paulso med ferje.
For en liten nydelig by, norsk som noen.
Denne byen hadde jeg lyst å besøke på vår tur i 2007 hvor vi hadde ungene med, men tiden strakk ikke til, så nå skulle jeg endelig få oppleve "det norske av det norskeste" i Uniten, en virkelig opplevelse.
Der var norske flagg over alt og benkene langs gata hadde symboler med det norske flagget og vikingskip. Norske butikker med norske ting og ikke minst norske kaker.....
Der gikk vi rundt i det nydelige sentrumet før det var lunch i Sons huset der. Nydelig mat og selvfølgelig norsk med forrett: ertersuppe og så smørbrød og kaker.
Traff hyggelige mennesker med norske aner og jeg traff bl.a. en tidligere ordfører som jeg fikk pins av.
Deretter bar det av sted igjen med ferje til Seattle. Vel ankommet hotellet "Red Lion" gikk ferden til Sons lodgen i Ballard. Der var det dekket med snaks og noe å drikke.
Denne lodgen hadde eget hus som de hadde bygget selv. Bydelen Ballard var tidligere en norsk bydel.
Mange norskamerikanere var møtt fram og Jan viste en presentasjon fra vårt disktrikt, Jæren.
Deretter bar det tilbake til hotellet.
Det var tid for middag og vi spiste middag på hotellet sammen med Inge, Inga Marie og Leif, et godt måltid.
For en liten nydelig by, norsk som noen.
Denne byen hadde jeg lyst å besøke på vår tur i 2007 hvor vi hadde ungene med, men tiden strakk ikke til, så nå skulle jeg endelig få oppleve "det norske av det norskeste" i Uniten, en virkelig opplevelse.
Der var norske flagg over alt og benkene langs gata hadde symboler med det norske flagget og vikingskip. Norske butikker med norske ting og ikke minst norske kaker.....
Der gikk vi rundt i det nydelige sentrumet før det var lunch i Sons huset der. Nydelig mat og selvfølgelig norsk med forrett: ertersuppe og så smørbrød og kaker.
Traff hyggelige mennesker med norske aner og jeg traff bl.a. en tidligere ordfører som jeg fikk pins av.
Deretter bar det av sted igjen med ferje til Seattle. Vel ankommet hotellet "Red Lion" gikk ferden til Sons lodgen i Ballard. Der var det dekket med snaks og noe å drikke.
Denne lodgen hadde eget hus som de hadde bygget selv. Bydelen Ballard var tidligere en norsk bydel.
Mange norskamerikanere var møtt fram og Jan viste en presentasjon fra vårt disktrikt, Jæren.
Deretter bar det tilbake til hotellet.
Det var tid for middag og vi spiste middag på hotellet sammen med Inge, Inga Marie og Leif, et godt måltid.
mandag 20. september 2010
Mandag fra Wenatchee til Edmonds i WA
Middag om kvelden i Edmonds, WA
Jan på bokshoppingSom vanlig tidlig opp og idag våknet vi virkelig tidlig til å være oss kl. 5.45. Men det gjorde at vi hadde god tid til frokost og pakking.... ja de som kjenner oss vet at handel er vi goe på:-)
Vi kjørte gjennom Cascade fjellene over Stevens Pass, men det regnet slik at det var lite å se så vi fortsatte i vel 2 timer. Det ble opphold og vi stanset ved en grønnsakhandler langs veien som solgte all slags frukt og grønnsaker, godt å få strukket litt på beina.
Så bar det videre til luch i et supermarked. Der var det bokhandel med bøker til halv pris.... ja for å si det på godt norsk, Jan gikk amok ..... så nå må en ny koffert skaffes for å få alt med hjem.
Dette er helt vanlig når vi drar "over there".... 2 kofferter bort og alltid må vi kjøpe en under veis så vi har plass til alt når vi skal reise hjem....
Deretter var det tur til Boeingfabrikken hvor vi hadde 1 1/2 time omvisning. Veldig interessant å se hvordan flyene ble bygget.
Deretter bar det rett til hotellet Best Western Hotel Harbor Inn i Edmonds. Flotte store rom.
I kveld har vi alle vært nede ved havnen og hatt et bedre måltid, en veldig koselig kveld med mye drøs hvor også verdensproblemer ble løst......
lørdag 18. september 2010
Søndag fra Spokane til Wenatchee, Washington
at d e skynt å kjøra buss vett både Anne Irene og Otto :-)
D e skynt å kjøra buss....
landskapet vi passerte
Grand Coulee Dam, nord vest av Spokane
Devenport Hotell i Spokane som vi overnattet på natt til søndag.Søndag, våknet til regn i Spokane, været kan vi ikke gjøre noe med så slik er det.....
Så var vi igang med vår 10. dag. Vi skulle ha stanset ved Spokane Battlefield state Park men pga regn og lite merket sted, ble det kun et kort stopp sittende i bussen og vi dro videre til neste attraksjon som var Grand Coulee Dam. Det er et kjempeanlegg som vi også så i 2007.
Men her skulle vi ha omvisning og det startet med film før vi ble kjørt til sikkerhetskontrollen som var noe av det MINST fantastiske jeg har opplevd.
Hele gruppen måtte ut og vi fikk beskjed om at ytterjakker, all elektronikk +++ måtte være igjen i bussen. Vi trodde vi skulle videre ikke tilbake til bussen etter sjekken. Sjekken var pga at vi skulle inn i selve damanlegget og de var redde for terror, vi norske er jo store terorister .-)
Alle gjennom sikkerhetskontrollen, av med belter, klokker ++++ brillene fikk jeg ha på....
og fotoapparat var lovlig å ha med.
MEN så kom guleroten.... alle gikk tilbake i bussen igjen.... hvorfor denne sikkerhets klareringen da når vi nå hadde alt tilgjengelig igjen, enten det var lommekniver eller revolvere..... ja for alle som ferdes i USA må jo være bevæpnet, en vet jo aldri hva som kan hende .-))))))))))))
Men tilbake i bussen var vi og ble fulgt av en følgesbil ned til selve anlegget.
Der var det ut av bussen og inn i selve damanlegget som var veldig stort, men på samme størrelse som vårt samlede Sira Kvina anlegg, men igjen ALT ER STORT I USA, så slik måtte jo dette også være. Vi hadde så omvisning i damanlegget, greit nok, veldig varmt..... bevæpnede vakter overalt også en utenfor som passet på bussen... så her var ingenting overlatt til tilfeldighetene.....
Var jo egentlig litt gøy også å oppleve dette, men jeg må si meningsløst.... ja ja guiden vår var i sjokk.... hadde han visst dette så......
Deretter hadde vi en herlig lunch i nærheten :-)
Jan har fått tak i noen "basselusker" som har lusket rundt.... så nasen e i ein klut, men det gir seg nok.... mye aircondition både i bussen og på hotellene.....
Etter lunch bega vi oss i vei igjen gjennom et nydelig landskap. Fantastiske fjellformasjoner kombinert med den flate prærien. Et stort uvær tornet seg opp og utrolige mørke skyer ble dannet. Virkelig fassinerende.
På denne veistrekningen mot Wenatchee så vi også mange fralfyttede homesteads, et trist syn, men gårdene var ikke store nok eller jorda ikke fruktbar nok til å kunne brødfø en familie.
Knut fortalte at han hadde vært inne i et fraflyttet gårdsbruk i Iowa, der stod alt som det gjorde for 20 år siden da gården ble fraflyttet. Til og med mat stod igjen i skapene.....
Ved ankomst Wenatchee i Wisconsin hadde skydekke sprukket opp og sola skein.... dette lige me...:-)
Så var vi igang med vår 10. dag. Vi skulle ha stanset ved Spokane Battlefield state Park men pga regn og lite merket sted, ble det kun et kort stopp sittende i bussen og vi dro videre til neste attraksjon som var Grand Coulee Dam. Det er et kjempeanlegg som vi også så i 2007.
Men her skulle vi ha omvisning og det startet med film før vi ble kjørt til sikkerhetskontrollen som var noe av det MINST fantastiske jeg har opplevd.
Hele gruppen måtte ut og vi fikk beskjed om at ytterjakker, all elektronikk +++ måtte være igjen i bussen. Vi trodde vi skulle videre ikke tilbake til bussen etter sjekken. Sjekken var pga at vi skulle inn i selve damanlegget og de var redde for terror, vi norske er jo store terorister .-)
Alle gjennom sikkerhetskontrollen, av med belter, klokker ++++ brillene fikk jeg ha på....
og fotoapparat var lovlig å ha med.
MEN så kom guleroten.... alle gikk tilbake i bussen igjen.... hvorfor denne sikkerhets klareringen da når vi nå hadde alt tilgjengelig igjen, enten det var lommekniver eller revolvere..... ja for alle som ferdes i USA må jo være bevæpnet, en vet jo aldri hva som kan hende .-))))))))))))
Men tilbake i bussen var vi og ble fulgt av en følgesbil ned til selve anlegget.
Der var det ut av bussen og inn i selve damanlegget som var veldig stort, men på samme størrelse som vårt samlede Sira Kvina anlegg, men igjen ALT ER STORT I USA, så slik måtte jo dette også være. Vi hadde så omvisning i damanlegget, greit nok, veldig varmt..... bevæpnede vakter overalt også en utenfor som passet på bussen... så her var ingenting overlatt til tilfeldighetene.....
Var jo egentlig litt gøy også å oppleve dette, men jeg må si meningsløst.... ja ja guiden vår var i sjokk.... hadde han visst dette så......
Deretter hadde vi en herlig lunch i nærheten :-)
Jan har fått tak i noen "basselusker" som har lusket rundt.... så nasen e i ein klut, men det gir seg nok.... mye aircondition både i bussen og på hotellene.....
Etter lunch bega vi oss i vei igjen gjennom et nydelig landskap. Fantastiske fjellformasjoner kombinert med den flate prærien. Et stort uvær tornet seg opp og utrolige mørke skyer ble dannet. Virkelig fassinerende.
På denne veistrekningen mot Wenatchee så vi også mange fralfyttede homesteads, et trist syn, men gårdene var ikke store nok eller jorda ikke fruktbar nok til å kunne brødfø en familie.
Knut fortalte at han hadde vært inne i et fraflyttet gårdsbruk i Iowa, der stod alt som det gjorde for 20 år siden da gården ble fraflyttet. Til og med mat stod igjen i skapene.....
Ved ankomst Wenatchee i Wisconsin hadde skydekke sprukket opp og sola skein.... dette lige me...:-)
Lørdag 18.9 fra Missoula, Montana til Spokane i Washington
Tre generasjoner Fidjeland/Figland i SpokaneDoris 90 år, ........, Janet og Kaarin
kjempeopplevelse å treffe dem i gjen for 4. gang
I indianerreservatetNy dag nye muligheter.
Tidlig opp som vanlig, dette er ikke noe latmannsliv :-)
Klokka 9 var vi på veien igjen.
Venstre side av busen lys himmel og til høyre side massivt mørkt skydekke, når vil været bestemme seg.....
Vi kjørte inn i et indianerreservat og der besøkte vi en kirke som var åpen, for en nydelig kirke.
Deretter var det besøk på et indianermuseum, fantastisk flott. Det var en familie som drev det og "gamlefar" på 95 år fortalte fra livet på prærien og deretter spilte han på tromme og "sang", en flott opplevelse. Museet var også virkelig flott, mye interessant å beskue..
Så var det i bussen igjen og kjøretur i Rocky Mountains, fantastisk flotte fjell og fin natur med elver i dalbunnen og jernbanen som følger oss.
Vi hadde lunch i St. Reges i Montana. Min bestod idag av sandwisch med skinke, skikkelig god mat.
Neste stopp var Wallace i Idaho hvor jernbanebesøk stod på programmet.
De som ikke ville på museum kunne ta seg en tur i byen og det gjorde jeg.
Der var det årets parade med alle lag og organisasjoner som hører til i Wallace. Jeg snakket med en som hadde røtter fra Trøndelag og han fortalte at dette var tradisjon. I ca. 130 år hadde dette blitt arrangert.
Så bar det ut på landeveien igjen, denne gang på interstate 90 til Spokane.
Det skulle vi overnatte på Davenport hotell http://www.thedavenporthotel.com/index.php?act=/
våre ungers favoritthotell fa 2007. Det er koselig å være tilbake.
Men vår store opplevelse idag var å besøke Jan og Jack Praxel med familie.
Vi har truffet dem 4 ganger, 2 i Norge og 2 ganger i USA. Vi er virkeligh på bølgelengde så det er alltid like koselig å treffes. Rart at det bare var 2 år siden sist.
Mor til Jan kom også, 90 år gamle Doris, et herlig menneske. Likeså Kaarin og hennes venn pluss mor til vennen, så vi var mange rundt middagsbordet.
Tiden gikk bare så altfor fort, men vi håper å treffe dem snart igjen.
Tidlig opp som vanlig, dette er ikke noe latmannsliv :-)
Klokka 9 var vi på veien igjen.
Venstre side av busen lys himmel og til høyre side massivt mørkt skydekke, når vil været bestemme seg.....
Vi kjørte inn i et indianerreservat og der besøkte vi en kirke som var åpen, for en nydelig kirke.
Deretter var det besøk på et indianermuseum, fantastisk flott. Det var en familie som drev det og "gamlefar" på 95 år fortalte fra livet på prærien og deretter spilte han på tromme og "sang", en flott opplevelse. Museet var også virkelig flott, mye interessant å beskue..
Så var det i bussen igjen og kjøretur i Rocky Mountains, fantastisk flotte fjell og fin natur med elver i dalbunnen og jernbanen som følger oss.
Vi hadde lunch i St. Reges i Montana. Min bestod idag av sandwisch med skinke, skikkelig god mat.
Neste stopp var Wallace i Idaho hvor jernbanebesøk stod på programmet.
De som ikke ville på museum kunne ta seg en tur i byen og det gjorde jeg.
Der var det årets parade med alle lag og organisasjoner som hører til i Wallace. Jeg snakket med en som hadde røtter fra Trøndelag og han fortalte at dette var tradisjon. I ca. 130 år hadde dette blitt arrangert.
Så bar det ut på landeveien igjen, denne gang på interstate 90 til Spokane.
Det skulle vi overnatte på Davenport hotell http://www.thedavenporthotel.com/index.php?act=/
våre ungers favoritthotell fa 2007. Det er koselig å være tilbake.
Men vår store opplevelse idag var å besøke Jan og Jack Praxel med familie.
Vi har truffet dem 4 ganger, 2 i Norge og 2 ganger i USA. Vi er virkeligh på bølgelengde så det er alltid like koselig å treffes. Rart at det bare var 2 år siden sist.
Mor til Jan kom også, 90 år gamle Doris, et herlig menneske. Likeså Kaarin og hennes venn pluss mor til vennen, så vi var mange rundt middagsbordet.
Tiden gikk bare så altfor fort, men vi håper å treffe dem snart igjen.
fredag 17. september 2010
Fredag 17.9 fra Helena til Missoula i Montana
sangavdelingen med Svein Inge ved pianoetVåknet til en kald dag i Helena, ca. 10 grader og litt regn.
Første stopp var i delstatsforsamlingens hus - The state Capitol i Helana.
Der hadde vi guide og gikk etterpå rund alene, en fantastisk nydelig bygning.
Deretter gikk turen mot Missoula over fjellpasset Mc Donald, der er vannskillet mellom øst og vest/Atlanterhavet og Stillehavet. Idag var det lavt skydekke, så turen ut for å ta det hele i betrakning ble sløyfet.
Men det var nydelig natur, veldig flotte fjell. Jeg er fassinert av fjell og fjellformasjoner, i fjellbunnen gikk gjerne en elv. Vi kjørte gjennom et frodig området med store gårder med mye kveg.
Framme i Missoula var det tid for lunch på et stort shoppingsenter før vi kjørte til hotellet.
Etter en uke på tur med lange dager ønsket noen å ta en pust i bakken. Så bussen kjørte til hotellet og alle sjekket inn, de som ønsket kunne være med til Fort Missoula, interneringsleir fra 2. verdenskrig.
Rett etter ankomst hotellet gikk strømmen. For meg var dette upraktisk da jeg ikke kom på internett men jeg var uvittende om at det satt folk fast i heisen som hadde stoppet.
At dette var våre venner Inga Marie og Leif som satt fast i 40 minutter før noen kunne få dem ut, var et sjokk å få vite.
Jeg tør ikke tenke på hvordan min reaksjon hadde vært, hvis jeg var i en slik situasjon,.
Men det ser ut til at de tok det med fatning.
kl. 18.00 var det tid for avreise til "Normanden" Sons of Norway lodgen i Missoula. Der var vi "veldig" ventet.
Betty Wing som jeg har hatt kontakt med tok vel imot oss og vi ble servert bøffelkarbonader som smakte nydelig. Dessert ble det også før det var div. program.
Sharon Tanberg hadde funnet en fane som emigrantene fra Time hadde tatt med over til amerika. Den ble etterlyst av Tarald og i begynnelsen av 2000 kom Sharon og moren over til Norge over til Bryne for å overlevere fanene i samme kasse den var blitt fraktet over til Amerika i. Sharon fortalte om dette og Tarald supplerte med sin versjon av historien. En flott historie!!
Deretter ble det sang av de norske deltakerne fra Leiv Eiriksson Lodge og også ringdans før det ble sunget norske og amerikanske sanger.
Lodgen "Normanden" synes dette var kjempekjekt å synge akkompagnert på piano av vår eminente musikkleder, Svein Inge, så det varte og rakk for Knut til slutt takket for oss
og ba alle være med å synge med ham Amazing Grace, et veldig flott besøk hos Normanden lodge var over.....
torsdag 16. september 2010
Torsdag 16.9 fra Bozeman til Helena i Montana
Torsdag morgen, tidlig opp, vekkleklokka ringte kl. 7.00 og vi gikk til frokost. Igjen
Noe som ikke klaffet, frokosten vår var ikke klar før om en halv time.
I går og forrigår var det rommene som ikke var klar når vi ankom hotellet, og nå ikke frokosten…. Stadig noe nytt.
Ja, ja en har ikke noe valg - her er det bare å gjøre gode miner til slett spill. Så tilbake til rommet og for meg frokost senere, Jan tok en dusj i mellomtiden.
Nå er vi på veien igjen og jeg skriver på bussen.
Det er travelt lite egentid, så en må benytte all tid så godt en kan .-)
Vi har nettopp stoppet i en nasjonalpark hvor 3 elver møtes. Det er : Jeffersen, Madison, Gallartin som renner sammen og blir Misourri. Vi gikk opp til et høydedrag hvor vi fikk instruks om at her er klapperslanger….. ja ja jeg så ingen, men en nydelig utsikt over prærien og elvene i Montana. Der vokste også kaktuser.
Vi passerer stadig norske gårder bl.a. Folkvord farm og hvor bakeri også tilhørte gården men på et annet sted. Dette bakeriet er kjent over hele amerika pga der gården er ligger, er jorda tilnærmet hvit og hveten inneholder utrolig mye protein.
I bussen går det på sang og musikk hvor Svein Inge er primus motor, utrolig dyktig, men så har han nå lang trening både som toastmaster og konferansier mange steder….
Vi var innom et museum og der var det et nydelig
quiltteppe, så NÅ
Marit B, Wenche S og Berit, me har bestemt oss for ein nye hobby I tovegjengen vår….
Quilting. Inga Marie og eg e skikkelig gira så d håbe me dokke og blir når dokke nå får et tips om dette, me tror at me trenge noge NYTT, eller ska eg sei d slik ny inspirasjon…. Så dokke som ikkje e me oss i uniten, det komme merr info……… hilsen Inga og ME
Ja ja me e på landeveien igjen, utrolige sletter, så jeg kan godt forstå at dette er et populært område å drive landbruk i. Gårdene her er gjerne fra 20.000 til 100.000 mål, så forholdene er store, ALT ER STORT I AMERIKA.
Områdene her må ha gjort veldgi inntyrykk på emigrantene som kom hit… det er så forskjellig fra Norge at det er vanskelig å kunne forklare hva vi ser og opplever gjennom det å skrive/beskrive, det må ”beintfrem” oppleves.
Det ble besøk til Montana Historical Society i Helena etter at vi hadde hatt en herlig lunch sammen med Inga Marie og Leif.
Omsider var det tid for å sjekke inn på hotellet og i dag Wingate Hotel i Helena. Vi fikk vel en halv time og så var det å møte i bussen igjen for å dra til ”Hovedstad” Sons of Norway Lodge i Helena. Der ventet grillmat og 75 personer på oss.
Det var koselig å hilse på presidenten og visepresidenten etter å ha hatt kontakt med dem gjennom mail i vel et halvt år.
Vi fikk servert grillet biff og dette kunne de. Det ble grillet ute i en cockwagen fra 1880 og jett om det fungerte. Det er den beste biffen vi har smakt så langt. Deretter var det underholdning hvor min lodge sang og danset til stor glede for alle. DE VAR FLINKE og ikke minst solist, Tarald. Han har mange strenger å spille på den karen
Kl. 20.30 var det hele slutt og tid for å dra til hotellet. Endelig en kveld som en kunne bruke som en ville…. Og jeg bruker den altså til å sitte her og skrive blogg og legge inn bilder…..
Hitill er 1560 bilder tatt….
Noe som ikke klaffet, frokosten vår var ikke klar før om en halv time.
I går og forrigår var det rommene som ikke var klar når vi ankom hotellet, og nå ikke frokosten…. Stadig noe nytt.
Ja, ja en har ikke noe valg - her er det bare å gjøre gode miner til slett spill. Så tilbake til rommet og for meg frokost senere, Jan tok en dusj i mellomtiden.
Nå er vi på veien igjen og jeg skriver på bussen.
Det er travelt lite egentid, så en må benytte all tid så godt en kan .-)
Vi har nettopp stoppet i en nasjonalpark hvor 3 elver møtes. Det er : Jeffersen, Madison, Gallartin som renner sammen og blir Misourri. Vi gikk opp til et høydedrag hvor vi fikk instruks om at her er klapperslanger….. ja ja jeg så ingen, men en nydelig utsikt over prærien og elvene i Montana. Der vokste også kaktuser.
Vi passerer stadig norske gårder bl.a. Folkvord farm og hvor bakeri også tilhørte gården men på et annet sted. Dette bakeriet er kjent over hele amerika pga der gården er ligger, er jorda tilnærmet hvit og hveten inneholder utrolig mye protein.
I bussen går det på sang og musikk hvor Svein Inge er primus motor, utrolig dyktig, men så har han nå lang trening både som toastmaster og konferansier mange steder….
Vi var innom et museum og der var det et nydelig
quiltteppe, så NÅ
Marit B, Wenche S og Berit, me har bestemt oss for ein nye hobby I tovegjengen vår….
Quilting. Inga Marie og eg e skikkelig gira så d håbe me dokke og blir når dokke nå får et tips om dette, me tror at me trenge noge NYTT, eller ska eg sei d slik ny inspirasjon…. Så dokke som ikkje e me oss i uniten, det komme merr info……… hilsen Inga og ME
Ja ja me e på landeveien igjen, utrolige sletter, så jeg kan godt forstå at dette er et populært område å drive landbruk i. Gårdene her er gjerne fra 20.000 til 100.000 mål, så forholdene er store, ALT ER STORT I AMERIKA.
Områdene her må ha gjort veldgi inntyrykk på emigrantene som kom hit… det er så forskjellig fra Norge at det er vanskelig å kunne forklare hva vi ser og opplever gjennom det å skrive/beskrive, det må ”beintfrem” oppleves.
Det ble besøk til Montana Historical Society i Helena etter at vi hadde hatt en herlig lunch sammen med Inga Marie og Leif.
Omsider var det tid for å sjekke inn på hotellet og i dag Wingate Hotel i Helena. Vi fikk vel en halv time og så var det å møte i bussen igjen for å dra til ”Hovedstad” Sons of Norway Lodge i Helena. Der ventet grillmat og 75 personer på oss.
Det var koselig å hilse på presidenten og visepresidenten etter å ha hatt kontakt med dem gjennom mail i vel et halvt år.
Vi fikk servert grillet biff og dette kunne de. Det ble grillet ute i en cockwagen fra 1880 og jett om det fungerte. Det er den beste biffen vi har smakt så langt. Deretter var det underholdning hvor min lodge sang og danset til stor glede for alle. DE VAR FLINKE og ikke minst solist, Tarald. Han har mange strenger å spille på den karen
Kl. 20.30 var det hele slutt og tid for å dra til hotellet. Endelig en kveld som en kunne bruke som en ville…. Og jeg bruker den altså til å sitte her og skrive blogg og legge inn bilder…..
Hitill er 1560 bilder tatt….
Onsdag 15.9 fra Billings til Bozeman i Montana
Inga Marie, shopping på Walmart nattestid etter å ha "lagt våre kjære"..... mye spennende babytøy....Fra Billings til Bozeman i Montana.
Startet med overskyet vær men ble klart og varmt etter hvert.
Vi kjørte gjennom et vakkert landskap, utrolig flott natur.
I dette området var det 35 millioner indianere når de hvite kom, nå er det kun 3,5 mill igjen.
Hestene kom ikke hit før i 1710/1715.
Vi kjører langs North Pacific Railroad og det er en opplevelse å se lengden på togene vi passerer,.
Sjåføren har gjort det til en sport og måle hvor lange togene er og det lengste i dag var hele
2,3 km langt – et annet hadde 143 vogner. Så denne jernbanen som emigrantene brukte er aktuell til frakt også i dag. Har ikke sett passasjertog så dette er nok nå beregnet på transport.
Lunch hadde vi i BIG TIMBER hvor det bor veldig mange norskættede.
Noen møtte slekt under lunchen, og det er alltid veldig koselig når vi møter norskættede. Noen har holdt på språket, andre snakker bare amerikansk, men kan gjerne norsk hilsen eller gjerne også at de ikke tørr å snakke norsk…..
Bror av bestefar til Tarald kom til Big Timber som tømmerhogger. Alt han tjente sendte han hjem da han ikke stolte på de amerikanske bankene. Etter en del år hadde han nok kapital til å kjøpe seg en gård. Det var en gård i Paradisdalen utenfor Bozemann. Bror av bestefaren ble gift med en fra Trøndelag og de fikk 4 barn. Hjemme snakket de bare norsk, så når barna skulle begynne på skole, var det et problem at de kun snakket norsk. Dette resulterte i at de to yngste aldri lærte å snakke norsk.
I dag drives gården av Taralds tremennning som har laget til en musikk ranch på gården, Montana Music Ranch. I dag var vi så heldige å fikk være med på konsert på Montana Music Ranchen. Så klokka 17.00 var vi på plass. Vi fikk servert middag bestående av kalkun hvor det også ble servert ”taffelmusikk” bestående av western musikk. Artig. Gården lå på et lite høydedrag i Paradisdalen og mot nord var det en fantastisk fjellkjede. Når solen gikk ned viste fjellet seg med utrolig nydelige formasjoner.
Artisten den kvelden var en kvinnelig country artist, meget dyktig. Deretter var det dans til noens glede og andres ergrelse, vi var kalde etter å ha sittet under konserten med åpne vegger.
Omsider var vi klar for å returnere tilbake til hotellet og Inga Marie og jeg hadde planene klare.
Vi la våre kjære og dro til Walmart, måtte jo benytte anledningen når supermarkedet hadde åpent 24 timer i døgnet. Og mye handel ble det, ikke minst babytoy til Inga Maries kommende barnebarn. ME LIGA Å SHOPPA!!!
Bussen kjørte oss ned men vi tok sjangsen og gikk hjem selv da det var tilstrekkelig opplyst der vi skulle gå… en flott kveld som Inga Marie utrykte slik, Tone dette var kjekt ….!!!
tirsdag 14. september 2010
innlegg under turen
Ja omsider har jeg blogget litt fra turen vår. Tiden er knapp, her går det i ett så muligheten til å skrive er ikke så stor. Men dette er også en dagbok for meg....
har lagt inn det jeg ha skrevet i full fart... pleier ikke å gjøre det slik men denne gang er alt bedre enn ingenting :-)
har lagt inn det jeg ha skrevet i full fart... pleier ikke å gjøre det slik men denne gang er alt bedre enn ingenting :-)
Tirsdag 14.9 fra Glendive til Billings i Montana
Enda en ny dag med nye muligheter.
Etter frokost startet dagen med lang busstur, vel 3 timer og så var det lunch på vårt foretrukne lunchhus ”Subway”. Deretter bar det i vei til Little Bighorn Batterfield. Vi kjørte ført de to milene i buss før vi stoppet på diverse interessante steder for nærmere beskuelse. Det var en utrolig følelse å være der og overraskelsen var stor over størrelsen på området der indianerne sloss mot hvite og omvendt.
Vi var et par timer der og så var det rett til hotellet for å skifte for deretter å dra ut på turens hittil spenstigste tur.
Vi kjørte buss i vel 20 min før hesteridende cowboyer red rundt bussen og skjøtt med ”krutt”….
Den ene cowboyen kom inn i bussen med revolveren i hånden og alle måtte overgi seg ved å strekke hendene i været, ingen bønn… her var det bare å adlyde….
Et morsomt påfunn av arrangørene av kveldens western underholdning.
Vi kjørte ned en smal grusvei geleidet av hestene og der kom 3 prærievogner for å hente oss, alle 49 personene i følget.
Alle ut av bussen og opp i prærievognene. Hver vogn ble trukket av 2 hester og turen tok ca. 10 minutter inn til leirområdet. Her var det konkuranse med hesteskokasting for deretter å få nydelig biff. Det ble ”gjort opp” bål midt på plassen så etter middagen benket alle seg rundt båldet. Det åpenbarte det eg en indianer på hest oppe på en fjelltopp…..
Deretter var det coyntry & westernsanger av de som drev leiren, de var virkelig flinke…. Allsang ble det også før sjefen hadde konkuranse i munnspill. Han valgte ut 4 stk. og de bidro til spill på munnspill til alles store fornøyelse…… Tarald tipset om at Knut var flinkt til å synge og dermed måtte han også i ilden. Han sang en vise fra Montana.
En kjempekveld gikk mot slutten og vi tok plass i prærievognene og dro tilbake til bussen.
Vel tilbake til hotellet i Billings, Montana kom DET tordenværet, det lynte og tordnet i ett…. Håper det har tordnet fra seg i dag så vi får brukbart vært i morgen også .-)
Mandag 13.9 fra Bismark i ND til Glendive i Montana
Badland - "Painted Canyon" - nydelige steinformasjoner....Våknet til nydelig vær, skyfri himmel…. Dette lovert bra.
Vi startet på North Dakota Historical Center i Bismarck, et virkelig flott museum med interessante utstillinger. Turen gikk så videre til et høydedrag over Missourielva. Der hadde vi nydelig utsikt over en viktig ferdselsåre her borte. Det er verdens lengste sammenhengede elv.
Ferden gikk så gjennom Great America som også kalles prærie i Nord Dakota og som noen mente ikke var noe verd. Præriegrasset kunne bli så høyt at en mann eller hest forsvant i gresset. Nå er prærien i ferd med å vokse tilbake til det den engang var. Det er nå funnet olje her så Nord Dakota er en meget velstående stat.
Mil etter mil over prærien og plutselig åpenbarer the Painted Canyon seg, For et syn.
Vi kjørte til et utsiktspunkt og fikk virkelig et flott blikk over det hele før vi kjørte til Medora for å ha lunch. Medora var et lite sted hvor det bor 97 personer vinterstid men åpen restaurant var det, Der var det buffe og vi hadde en flott lunch i nydelig vær.
Deretter gikk turen til Theodore Rooseveldt National Park, for et nydelig området som var en del av Badland. Nydelige stein/grus formasjoner. Vi kjørte ca. en halv time innover med buss før vi tok beina fatt. Det er ubeskrivelig å forklar, må oppleves.
Vi har opplevd Badland før i Sør Dakota og nå i Nord Dakota. Badland strekker seg over flere stater.
Steinformasjonene har flere farger, veldig nydelig. Det hele ble krydret med prærieulv som det krydde av over alt…..
En kjempeflott opplevelse.
To timer senere var vi ankommet hotellet i Glendive i Montana så nå går det raskt vestover.
Temperaturen i dag har vært ca. 27 grader.
Dagene her er fulle av opplevelser fra tidlig morgen ca. 8.00 til kvelden i 22.00 tiden, så blogging blir det ikke så mye av, men det er uansett en dagbok for min egen del…..
Vi startet på North Dakota Historical Center i Bismarck, et virkelig flott museum med interessante utstillinger. Turen gikk så videre til et høydedrag over Missourielva. Der hadde vi nydelig utsikt over en viktig ferdselsåre her borte. Det er verdens lengste sammenhengede elv.
Ferden gikk så gjennom Great America som også kalles prærie i Nord Dakota og som noen mente ikke var noe verd. Præriegrasset kunne bli så høyt at en mann eller hest forsvant i gresset. Nå er prærien i ferd med å vokse tilbake til det den engang var. Det er nå funnet olje her så Nord Dakota er en meget velstående stat.
Mil etter mil over prærien og plutselig åpenbarer the Painted Canyon seg, For et syn.
Vi kjørte til et utsiktspunkt og fikk virkelig et flott blikk over det hele før vi kjørte til Medora for å ha lunch. Medora var et lite sted hvor det bor 97 personer vinterstid men åpen restaurant var det, Der var det buffe og vi hadde en flott lunch i nydelig vær.
Deretter gikk turen til Theodore Rooseveldt National Park, for et nydelig området som var en del av Badland. Nydelige stein/grus formasjoner. Vi kjørte ca. en halv time innover med buss før vi tok beina fatt. Det er ubeskrivelig å forklar, må oppleves.
Vi har opplevd Badland før i Sør Dakota og nå i Nord Dakota. Badland strekker seg over flere stater.
Steinformasjonene har flere farger, veldig nydelig. Det hele ble krydret med prærieulv som det krydde av over alt…..
En kjempeflott opplevelse.
To timer senere var vi ankommet hotellet i Glendive i Montana så nå går det raskt vestover.
Temperaturen i dag har vært ca. 27 grader.
Dagene her er fulle av opplevelser fra tidlig morgen ca. 8.00 til kvelden i 22.00 tiden, så blogging blir det ikke så mye av, men det er uansett en dagbok for min egen del…..
Søndag 12.9 Fargo - Bismarck i Nord Dakota
Jan, Nick, Debbie, Bjørg, Oddvin, Betty, Stan og Tone i Bismarck 12.9.2010
Møte med min fars slekt fra Dirdal for tredje gang, kjempe koselige mennesker....
Vi våknet til nydelig vær, herlig å være i amerika.
Første stopp var Hjemkomst museet hvor Rogar Asp sitt vikingskip var plassert. Etter byggingen i 1970 årene ble det prøveseilt med tur fra Fargo til Norge. Det var en strabasiøs seiling men til Norge kom de omsider og ble mottatt som helter.
Der var også Hopestad stavkirke, virkelig flott.
Vi kjørte gjennom Red River Valley hvor den kjente sangen kommer fra. I Red River Dalen er det meget dyrkbar jord sammenlignet med andre steder i Dakota statene. Det er elva som har laget jordsmonnet som er fra 10 til 30 meter dypt.
Når vi nærmet oss Bismarck var det store åkre hvor de dyrket sukkerbiter.
Når de driver med innhøsting av sukkerbiter, så driver de på hele døgnet. Sukkerbitene legges på en sementert platting slik at ikke skulle råtne.
De ble så kjørt til et stort raffeneri. Det er utrolige vider her. En gård på 20.000 mål kan som regel ikke fø mer enn en familie på 3-4 personer.
Grunnvannet i Nord Dakota stiger av uviss grunn og dermed så vi mye vann på åkrene langs veien.
Vi følger hele veien langs North Pasific jernbanen, som emigrantene brukte til å reise fra øst mot vest og noen kom helt til Seattle med denne jernbanen.
Vel ankommet Birsmarck var det bare å skifte, min kjære slekt kom for å treffe oss.
Det er på min fars side og det var så koselig å treffe Stan og Betty Kittelson og deres datter Debbie og Nick igjen for tredje gang. Jeg var sammen med dem i Norge i 2008 og hadde dem med til våre felles forfedres fødesteder som Dirdal, Øvre Maudal. Senere i 2008 var vi i USA og da møtte vi dem igjen og hadde to fantastiske dager sammen med dem i Bismark og i Selfridges.
I dag ble vi tatt med til Texas biffhouse, flott opplevelse. Vi startet med å spise peanøtter med skall hvor skallet skulle hives på gulvet…. Ja slik er det i uniten
Et annet par i reisefølge var også med da de også er slektninger av Stan. Vi hadde en veldig flott kveld sammen på restaurant og da de kjørte oss tilbake til hotellet i Bismarck var det flere av vårt reisefølge som stod utenfor hotellet og ”trakk frisk luft”…. Noen kaller det DET og noen kaller det noe annet.......
Konklusjonen var at Oddvin sier plutselig til en av dem, Svein Inge, disse er i din slekt også, så det ble mye oppstyr. Plutselig var Stan Kittelsen og Debbie omgitt av 3 forskjellige norske slektninger.
Vi sa farvel og håper å treffe dem snart igjen.
Første stopp var Hjemkomst museet hvor Rogar Asp sitt vikingskip var plassert. Etter byggingen i 1970 årene ble det prøveseilt med tur fra Fargo til Norge. Det var en strabasiøs seiling men til Norge kom de omsider og ble mottatt som helter.
Der var også Hopestad stavkirke, virkelig flott.
Vi kjørte gjennom Red River Valley hvor den kjente sangen kommer fra. I Red River Dalen er det meget dyrkbar jord sammenlignet med andre steder i Dakota statene. Det er elva som har laget jordsmonnet som er fra 10 til 30 meter dypt.
Når vi nærmet oss Bismarck var det store åkre hvor de dyrket sukkerbiter.
Når de driver med innhøsting av sukkerbiter, så driver de på hele døgnet. Sukkerbitene legges på en sementert platting slik at ikke skulle råtne.
De ble så kjørt til et stort raffeneri. Det er utrolige vider her. En gård på 20.000 mål kan som regel ikke fø mer enn en familie på 3-4 personer.
Grunnvannet i Nord Dakota stiger av uviss grunn og dermed så vi mye vann på åkrene langs veien.
Vi følger hele veien langs North Pasific jernbanen, som emigrantene brukte til å reise fra øst mot vest og noen kom helt til Seattle med denne jernbanen.
Vel ankommet Birsmarck var det bare å skifte, min kjære slekt kom for å treffe oss.
Det er på min fars side og det var så koselig å treffe Stan og Betty Kittelson og deres datter Debbie og Nick igjen for tredje gang. Jeg var sammen med dem i Norge i 2008 og hadde dem med til våre felles forfedres fødesteder som Dirdal, Øvre Maudal. Senere i 2008 var vi i USA og da møtte vi dem igjen og hadde to fantastiske dager sammen med dem i Bismark og i Selfridges.
I dag ble vi tatt med til Texas biffhouse, flott opplevelse. Vi startet med å spise peanøtter med skall hvor skallet skulle hives på gulvet…. Ja slik er det i uniten
Et annet par i reisefølge var også med da de også er slektninger av Stan. Vi hadde en veldig flott kveld sammen på restaurant og da de kjørte oss tilbake til hotellet i Bismarck var det flere av vårt reisefølge som stod utenfor hotellet og ”trakk frisk luft”…. Noen kaller det DET og noen kaller det noe annet.......
Konklusjonen var at Oddvin sier plutselig til en av dem, Svein Inge, disse er i din slekt også, så det ble mye oppstyr. Plutselig var Stan Kittelsen og Debbie omgitt av 3 forskjellige norske slektninger.
Vi sa farvel og håper å treffe dem snart igjen.
Lørdag 11.9 Minneapolis til Fargo i ND
FROKOST: De betydningsfulle ble plassert på VIP plass, på gangen :-) det var ikke plass til oss inne, men vi hadde det supert der vi satt......Våknet til nydelig vær etter en god natts søvn.
Ned til frokost og i eget rom for gruppen. Der var det dekket til 32 personer ikke 49, hvem er det som ikke kan telle…… dette setter tålmodigheten på prøve……. Men omsider fikk nå alle frokost.
Kl. 8.00 var vi klar i bussen for å starte på vår 14 dagers tur i Uniten, i fotsporene til emigrantene.
I løpet av 12 dager skal vi tilbakelegge ca. 3.000 km.
Vi startet med å besøke Knute Nelson statuen foran The Capital Building i Minnepolis . Knute Nelson var født utenfor ekteskap. Han bodde sammen med moren nær Voss, men da han var 6 år i 1871, emigrerte han sammen med moren til USA. De ble boende i Minneapolis distriktet. Knute Nelson gjorde det stort i USA og hadde det ikke vært for at var født i Norge så hadde han kanskje blitt president.
Etterpå dro vi til Knut Nelson sitt hus som nå var museum.
Turen fortsatte ut på prærien i Minnesota. Her er det mye jakt og fiske, men folk er lovlydige, men ikke når det gjelder fiske. De mener at fisk er en guds gave til menneskene.
Mye av prærien ser slik ut i dag som den gjorde når de hvite kom hit. Den største forskjellen er at når de hvite kom gående eller ridene til hest for å ”få” seg jord, kunne de ikke være sikker på om de ble sett av indianere i skogholtene, og ville indianerne da gjøre kort prosess……
Vi er på ca. 46. breddegrad nord, omtrent som sør Frankrike.
Det er flatt kun avbrutt av småskog bestående av eik, lønn og pil, men ikke bjørk., Det er for langt sør til det. Det er også mange små innsjøer og på prærien nå dyrkes mye mais.
Vi passerer gårdsbruk og det er tydeligvis stor produksjon av kylling langs interstat 94.
Vi besøkte så Runesteinmuseet i Alexandria, mye fint men fæl lukt. Så vi var kjappe der og gikk utenfor og satte oss i den nydelige sola.
Vi var invitert til landstedet til Brekke Tour som arrangerer denne turen. Stedet heter PARK RAPIDS og det tok ca. 2 timer å kjøre dit. Der var vi invitert til middag, veldig uventet egentlig.
Brekke stod ved veien og viftet med norske flagg da bussen nærmet seg så vi skulle ikke være i tvil hvor dette var. For en eiendom som åpenbarte seg. Stort hus med 5 bad, 100 mål eiendom som gikk helt ned til et vann. Et virkelig nydelig sted. Der kom vi i halv seks tiden. Arne Brekke som startet Brekke Tour var nå 83 år gammel og hadde kommet til USA i 1949 fra Voss. Velkomstdrink ble servert, deretter middag og dessert. Sosialt og koselig. Arne ville ha boken min, The Figland family/Fidjelandslekt" til samlingen av norske slektsbøker, så det skal han få. Det var konkurranse om div. bl.a. hvem som hadde vært flest ganger i USA og der vant jeg med 7 ganger. Det begynte å nærme seg tid for avreise da turen til hotellet i Fargo ville ta 2 timer.
På hjemturen fikk vi oppleve en nydelig solnedgang, fantastisk....
Ned til frokost og i eget rom for gruppen. Der var det dekket til 32 personer ikke 49, hvem er det som ikke kan telle…… dette setter tålmodigheten på prøve……. Men omsider fikk nå alle frokost.
Kl. 8.00 var vi klar i bussen for å starte på vår 14 dagers tur i Uniten, i fotsporene til emigrantene.
I løpet av 12 dager skal vi tilbakelegge ca. 3.000 km.
Vi startet med å besøke Knute Nelson statuen foran The Capital Building i Minnepolis . Knute Nelson var født utenfor ekteskap. Han bodde sammen med moren nær Voss, men da han var 6 år i 1871, emigrerte han sammen med moren til USA. De ble boende i Minneapolis distriktet. Knute Nelson gjorde det stort i USA og hadde det ikke vært for at var født i Norge så hadde han kanskje blitt president.
Etterpå dro vi til Knut Nelson sitt hus som nå var museum.
Turen fortsatte ut på prærien i Minnesota. Her er det mye jakt og fiske, men folk er lovlydige, men ikke når det gjelder fiske. De mener at fisk er en guds gave til menneskene.
Mye av prærien ser slik ut i dag som den gjorde når de hvite kom hit. Den største forskjellen er at når de hvite kom gående eller ridene til hest for å ”få” seg jord, kunne de ikke være sikker på om de ble sett av indianere i skogholtene, og ville indianerne da gjøre kort prosess……
Vi er på ca. 46. breddegrad nord, omtrent som sør Frankrike.
Det er flatt kun avbrutt av småskog bestående av eik, lønn og pil, men ikke bjørk., Det er for langt sør til det. Det er også mange små innsjøer og på prærien nå dyrkes mye mais.
Vi passerer gårdsbruk og det er tydeligvis stor produksjon av kylling langs interstat 94.
Vi besøkte så Runesteinmuseet i Alexandria, mye fint men fæl lukt. Så vi var kjappe der og gikk utenfor og satte oss i den nydelige sola.
Vi var invitert til landstedet til Brekke Tour som arrangerer denne turen. Stedet heter PARK RAPIDS og det tok ca. 2 timer å kjøre dit. Der var vi invitert til middag, veldig uventet egentlig.
Brekke stod ved veien og viftet med norske flagg da bussen nærmet seg så vi skulle ikke være i tvil hvor dette var. For en eiendom som åpenbarte seg. Stort hus med 5 bad, 100 mål eiendom som gikk helt ned til et vann. Et virkelig nydelig sted. Der kom vi i halv seks tiden. Arne Brekke som startet Brekke Tour var nå 83 år gammel og hadde kommet til USA i 1949 fra Voss. Velkomstdrink ble servert, deretter middag og dessert. Sosialt og koselig. Arne ville ha boken min, The Figland family/Fidjelandslekt" til samlingen av norske slektsbøker, så det skal han få. Det var konkurranse om div. bl.a. hvem som hadde vært flest ganger i USA og der vant jeg med 7 ganger. Det begynte å nærme seg tid for avreise da turen til hotellet i Fargo ville ta 2 timer.
På hjemturen fikk vi oppleve en nydelig solnedgang, fantastisk....
Fredag 10.9
Klokka ringte 6.45, ny dag …
Frokost ble fortært ved kjøkkenbenken, vi sa ha det til Ann Christin og Lady og så kom taxien.
Klokka 7.45 forlot vi Bryne i flott høstvær og 13 grader.
Det gikk greit med innsjekkingen men i sikkerhetskontrollen lurte de fælt på hva som var i den ene ryggsekken. Kort forklaring om at den var fylt opp med glutenfritt brød ble akseptert og da vi kom inn i avgangshallen var mange allerede kommet.
Tiden gikk raskt og snart var vi på vei til København. Der hadde vi 5 timer.
Vi var en gjeng som forkortet ventetiden på restauranten Herford Beefstowe. Der hadde vi et godt biffmåltid.
Omsider var det tid for å gå til avgangshallen for flyet som skulle ta oss til Chicago.
Vi forlot København i øsende regn.
Turen til Chicago gikk greit med god flymat og mye drøs med ”kjente”.
I Chicago måtte vi hente ut bagasjen og fortolle den. Hund gikk rundt og luktet etter mat og selvfølgelig stoppet den på mine vakumpakkede glutenfrie brød….. ja ja en forklaring og legeærklæring, og dermed var det greit. Innreisemyndighetene var usedvanlig hyggelige og det gikk raskt å komme gjennom.
Vi sjekket inn bagasjen igjen, rask og effektivt, det kan en ikke si om å få nye boardingkort fra Chicago til Minneapolis.
Nå vet jeg hvordan kyrne på Jæren har det når de er innegjerdet
I skranken fant de ingen av billettene til gruppen, så hele gruppen ble stengt inne i en garde til de hadde utstedt nye boardingkort manuelt. Ja der stod vi da 34 stik, kjempe kjekt
Men omsider var nå boardingkortene klare og vi fikk forlate innhengningen, det var jo godt at vi slapp å havne på fangeøy…….
Ja ja vel framme i Minneaplis var klokken blitt 21.30 amerikansk tid, altså 4,30 norsk tid og det høljregnet.
Trøtte og slitne var det selvfølgelig noen kofferter som ikke hadde kommet fram, og dette tok tid.
Kl., 23.00 gruppen på 49 personer klar for innsjekking på Sheraton Midtown i Minneapolis og der skal jeg hilse og si at det bar rett i seng, ”dautrøtte”.
Frokost ble fortært ved kjøkkenbenken, vi sa ha det til Ann Christin og Lady og så kom taxien.
Klokka 7.45 forlot vi Bryne i flott høstvær og 13 grader.
Det gikk greit med innsjekkingen men i sikkerhetskontrollen lurte de fælt på hva som var i den ene ryggsekken. Kort forklaring om at den var fylt opp med glutenfritt brød ble akseptert og da vi kom inn i avgangshallen var mange allerede kommet.
Tiden gikk raskt og snart var vi på vei til København. Der hadde vi 5 timer.
Vi var en gjeng som forkortet ventetiden på restauranten Herford Beefstowe. Der hadde vi et godt biffmåltid.
Omsider var det tid for å gå til avgangshallen for flyet som skulle ta oss til Chicago.
Vi forlot København i øsende regn.
Turen til Chicago gikk greit med god flymat og mye drøs med ”kjente”.
I Chicago måtte vi hente ut bagasjen og fortolle den. Hund gikk rundt og luktet etter mat og selvfølgelig stoppet den på mine vakumpakkede glutenfrie brød….. ja ja en forklaring og legeærklæring, og dermed var det greit. Innreisemyndighetene var usedvanlig hyggelige og det gikk raskt å komme gjennom.
Vi sjekket inn bagasjen igjen, rask og effektivt, det kan en ikke si om å få nye boardingkort fra Chicago til Minneapolis.
Nå vet jeg hvordan kyrne på Jæren har det når de er innegjerdet
I skranken fant de ingen av billettene til gruppen, så hele gruppen ble stengt inne i en garde til de hadde utstedt nye boardingkort manuelt. Ja der stod vi da 34 stik, kjempe kjekt
Men omsider var nå boardingkortene klare og vi fikk forlate innhengningen, det var jo godt at vi slapp å havne på fangeøy…….
Ja ja vel framme i Minneaplis var klokken blitt 21.30 amerikansk tid, altså 4,30 norsk tid og det høljregnet.
Trøtte og slitne var det selvfølgelig noen kofferter som ikke hadde kommet fram, og dette tok tid.
Kl., 23.00 gruppen på 49 personer klar for innsjekking på Sheraton Midtown i Minneapolis og der skal jeg hilse og si at det bar rett i seng, ”dautrøtte”.
lørdag 11. september 2010
ankommet USA
ja den som venter på noe godt venter ikke forgjeves er det noe som heter..... .-)
Dagene er lange, har holdt på til 23 og 22 om kvelden så det sier seg selv at foreløpig har det blitt lite tid til skriving...
men vi har det bare bra til tross for at vi er noe trøtte.....
JEG er kommet til mitt kontinent for 7. gang
følge med.....
Dagene er lange, har holdt på til 23 og 22 om kvelden så det sier seg selv at foreløpig har det blitt lite tid til skriving...
men vi har det bare bra til tross for at vi er noe trøtte.....
JEG er kommet til mitt kontinent for 7. gang
følge med.....
onsdag 8. september 2010
Dagen før dagen
Ja, så er dagen kommet, koffertene er nesten ferdig pakket, passene sjekket,
innstrukser gitt til den yngre garde som er hjemme.
Vi har avreise fra Stavanger kl. 10.10 og skal til København. Videre København - Chicago og
Chicago - Minneapolis, en lang og slitsom reise, men sikkert veldig kjekt når vi endelig er framme i "mitt kontinent" som jeg kaller det:-) Ja bare le..... men her føler jeg meg hjemme......
http://sites.google.com/a/sonsofnorway8021leiv.com/www/in-the-footsteps-of-the-imigrants---across-amerika
Programmet er omfattende og det blir lange opplevelsesrike dager "over there",
men så sant jeg får tid så vil jeg "blogge"
så har du tid og lyst er det bare å ta en titt innom for å følge med på turen vår..........
innstrukser gitt til den yngre garde som er hjemme.
Vi har avreise fra Stavanger kl. 10.10 og skal til København. Videre København - Chicago og
Chicago - Minneapolis, en lang og slitsom reise, men sikkert veldig kjekt når vi endelig er framme i "mitt kontinent" som jeg kaller det:-) Ja bare le..... men her føler jeg meg hjemme......
http://sites.google.com/a/sonsofnorway8021leiv.com/www/in-the-footsteps-of-the-imigrants---across-amerika
Programmet er omfattende og det blir lange opplevelsesrike dager "over there",
men så sant jeg får tid så vil jeg "blogge"
så har du tid og lyst er det bare å ta en titt innom for å følge med på turen vår..........
lørdag 4. september 2010
sommeren som kom og gikk
Ja så er sommeren forbi selv om en opplever 15 grader og sol fra skyfri himmel, en nydelig helg.
En sommer hvor vi har vært mye på hytta og "nøde livet" og slektsgransking :-)
Ungene vokser til og nå er det kun yngsten som bor "hjemme"...
- Feylingboka jobbes det med
- nye grener spores opp
- det er spennende.
Når september setter inn, kommer lengselen etter mer sommer.... og de siste årene har turen gått til USA. Det gjør den også iår.... håper på to uker med god temperatur og fint vær.. så vil jo tiden vise hva det blir...
Vi skal følge i fotsporene til emigrantene.
Første turen gikk i 2005 fra New York til Chicago.
Andre turen i 2008 fra Chicago til Minneapolis
http://picasaweb.google.com/sonstur2008
og iår fra Minneapolis til Seattle,
I tillegg til opplevelser treffes slekt under veis,. Dette ser ut til å bli en spennende tur både på den ene og andre måten.....
Er det tid underveis vil bloggen bli oppdatert.... så følg med.....
Her er noen minner fra 2009 http://picasaweb.google.com/tone2009usa
hvor vi hadde med oss Linh Jeanette og Ann Christin og var på slektstreff i Iowa. De var med oss i en uke og deretter dro Jan og jeg videre gjennom Illinois, Missouri, Tennesse hvor vi besøkte "Graceland", Mississippi, Virginia, Vest Virginia og endte opp i Pennsylvania og Gettysburg.
Der fikk Jan sitt livs ønske oppfylt, slagmarkene fra borgerkrigen.... en utrolig opplevelse for oss begge.
En sommer hvor vi har vært mye på hytta og "nøde livet" og slektsgransking :-)
Ungene vokser til og nå er det kun yngsten som bor "hjemme"...
- Feylingboka jobbes det med
- nye grener spores opp
- det er spennende.
Når september setter inn, kommer lengselen etter mer sommer.... og de siste årene har turen gått til USA. Det gjør den også iår.... håper på to uker med god temperatur og fint vær.. så vil jo tiden vise hva det blir...
Vi skal følge i fotsporene til emigrantene.
Første turen gikk i 2005 fra New York til Chicago.
Andre turen i 2008 fra Chicago til Minneapolis
http://picasaweb.google.com/sonstur2008
og iår fra Minneapolis til Seattle,
I tillegg til opplevelser treffes slekt under veis,. Dette ser ut til å bli en spennende tur både på den ene og andre måten.....
Er det tid underveis vil bloggen bli oppdatert.... så følg med.....
Her er noen minner fra 2009 http://picasaweb.google.com/tone2009usa
hvor vi hadde med oss Linh Jeanette og Ann Christin og var på slektstreff i Iowa. De var med oss i en uke og deretter dro Jan og jeg videre gjennom Illinois, Missouri, Tennesse hvor vi besøkte "Graceland", Mississippi, Virginia, Vest Virginia og endte opp i Pennsylvania og Gettysburg.
Der fikk Jan sitt livs ønske oppfylt, slagmarkene fra borgerkrigen.... en utrolig opplevelse for oss begge.
Abonner på:
Innlegg (Atom)