Litt fra min barndom - Dr. Høynæs

Det er ikke alltid det skal så mye til før minnene begynner å strømme på....
Idag var det vår kjære huslege/barnelege, doktor Høynæs som holdt til i Handelens Hus i Klubbgt. i Stavanger jeg vil ta for meg.....

Vi som vokste opp med doktor Høynæs som huslege må ha vært priviligerte.
Når "flonså" fikk over byen, var han allestedsnærværende. Han var på Storhaug og på Sølvberget samtidig, han hadde vennlige ord til en stakkars i "Varmen" og en tørr hånd på en feberhet panne på "Bakkeland" i samme øyeblikk.
Dette vet jeg fordi alle som er eldre enn 45 år og tråtte sine barnesko i Stavanger, husker at det bare var å ringe til doktor Høynæs, så kom han i løpet av et kvarter, med brun legekoffert og øynene fulle av helbredelse.
Feberen gikk ned med 0,7 grader så snart han kom inn i rommet og døden mistet sin brodd så snart han slo fast at det nok var blindtarmen, men at der ikke var nnoen grunn til bekymring.
Jeg lurer på om det ikke fantes febernedsettende medisin på den tiden.... for doktor Høynæs ble titt og ofte ringt til på nattestid, det skulle vært i 2010....

Jeg husker friskt i minnet legekontoret i Handelens Hus, venterommet med pinnharde trestoler langs veggene og midt på gulvet stod to bord trukket med brunt skinn hvor mødre kunne kle av sine små håpefulle...
Husker en gang mor ringe doktor Høynæs og han beklaget at han ikke kunne komme med engang for han hadde ikke sovet om natten, han hadde hostet opp blod.....
siste gang jeg var hos ham var ca. 1966, lav blodprosent og trøtt. All verdens blodprøver ble tatt og jerntabletter ble utskrevet med beskjed om å spise grovt brød og kommme tilbake om en måned. Jeg grudde meg veldig... hva om blodprosenten ikke hadde steget og trusselen var: innleggelse på sykehus.... men det gikk omsider rette veien med meg, blodprosenten steg sakte men sikkert......at det hele skyldtes cøliaki visste de ikke på den tiden....

Det påstås at verden går femover, til tross for at noen Dagsnytt-sendinger tyder på det motsattte. Men på ett punkt stoppet i hvert fall utviklingen i 1977. Da døde doktor Høynæs.
Norsk helsevesen har aldri vært det samme siden. Visst har vi fastlege og magnettommograf og fritt sykehusvalg, alt samemn finansiert av parkerinsavgiftene utenfor SUS. Men vi har ikke lenger en doktor Høynæs som i likhet med den lille Ole med paparplyen kom til alle småfolk i hele byen. Ingen vet hvilket logistikkopplegg han hadde, eller om han noen gang sov. Men spør folk som ble konfirmert før 1970, så husker de alle at når de lå under dyna og måtta ta rennefart for å klare å svelge, når ferberen herjet og hodet dunket, sa mor de magiske ord: NÅ HENTER VI DOKTOR HØYNÆS.
Det er en setning dagens barn ikke har mulighet for å forstå. Den er en formel på gammelgresk. Ingen kan vel hente en lege. Leger går jo knapt hjem til seg selv, i hvert fall ikke så lenge det ennå er dagslys på golfbanen :-)

Men doktor Høynæs kom. Og i likhet med barnhjertige samaritaner gjennom alle tider, så han til oss. Det var nok og vi kviknet til og ble kastet ut i gaten hvor barn den gang skulle oppholde seg og leke til de ble ropt inn.
Jeg tviler ikke på at helseminister Anne-Grete Strøm-Erichsen vil min helse vel. Men når sant skal sies, er jeg villig til å bytte henne med doktor Høynæs når som helst....

Legen jeg har idag når ikke doktor Høynæs "opp til knærne" engang, selv om han til å være dagens lege er en lege som inngir tillit og som jeg har hatt i 29 år. Det var han som fant ut at det var cøliaki som var grunnen til all grovbrød spisingen og jerntablett tyggingen engang på 60 tallet.....

Tiden går, dagene flyr avsted.

Det er allerede et halvt år siden jeg var i Bolivia og besøkte
barnehjemmet Corason Grande casa Baste Fanebust. En stor opplevelse å få ta del i min nest yngstes hverdag som volutær på barnehjemmet.
Og nå er byggetrinn 2 åpnet http://boliviafamilien.blogspot.com/2010/10/apning-av-byggetrinn-2-ved-corazon.html
Jeg ser for meg barneansiktene, noen veldig lukket, andre åpne og smilende.
Jeg kjenner myke barnehender som ikke ville slippe min hånd.... hun ba meg være hennes mor.... det var med tungt hjerte jeg sa farvel til denne nydelige jente som så sårt ønsket seg et hjem.

Boliviafamilien gjør en flott innsats her i Sør Amerikas fattigste land, hvor det er 50% arbeidsløshet.

Jeg støtter med glede våre fadderbarn gjennom Boliviafamilien!