VI har klart 35 år og går for nye 35 år .....

Ja, så var vi på tur igjen, denne gang til Provence i Frankrike.

VI har klart 35 år og går for nye 35 år .....

Ja, så var vi på tur igjen, denne gang til Provence i Frankrike.

Vi var her i 2001 da vi feiret sølvbryllup. Da bodde vi i Nice og hadde leiebil og fikk sett endel av Provence. Denne gang har vi valgt å bo 3 forskjellige steder for å se litt forskjellige deler av Provence.

Vi ankom Nice søndag formiddag etter en flott flytur med klart vær,  så Alpene åpenbarte seg med toppene kledd i vinterdrakt.   Leiebilen stod klar og ventet på oss i Nice. Det bar raskt i retning nordøst og til vårt første stopp, Saint Agnes.
På lang avstand kunne vi se den lille fjell landsbyen fra 1500 taller som lå 670 m o.h.

Temperaturen var det ingenting å si på, 26 grader men det føltes ikke slik, for engangs skyld kaldere enn hva tenmperaturen skulle tilsi.

Vi ankom etter sving på sving endelig Saint Agnes og for en idyll. Koselig vertskap på landsbyens eneste hotell og rommet lå i underetasjen med nydelig utsikt til Alpene. Etter lunch var vi en tur rundt i landsbyen - trange gateløp, nydelig dekorert med blomster og det hele toppet med nydelig utsikt samme hvilken retning en så.... her ville vi trives på vår 35. års bryllupsdag.

Jan hadde funnet ut at her var rester etter Magenot linjen bl.a. et fort, så han tok seg en tur dit og fikk omvisning mens jeg nøt utsikten til Middelhavet.

Feiringen bestod av en bedre middag på hotellet på fransk maner dvs div. forretter, hovedrett og dessert - totalt 7 retter. Vi fikk bord med nydelig utsikt til Middelhavet og mens vi fortærte vår nydelige middag så gikk solen ned, nydelige farger på himmelen, en flott ramme om "vår" dag.

Vi avsluttet dagen med vandring i landsbyen, herlig temperatur.

Vi har klart 35 år og var skjønt enige om at vi går for ennå 35 år..... så vil tiden vise..

DEN SOM LEVER FÅR SE...... :-)

TIDEN GÅR ....

Tiden flyr avsted... hvor blir dagene for ikke å si årene av...

Når en tenker tilbake så er det mye som skjer gjennom et år men at jeg nå har vært gift i 35 år i morgen, er ufattelig. Begynner jeg å eldes eller for å si det slik, bli gammel?

Personlig føler jeg det ikke slik.

Ungdommer i huset og aktiv på fritiden mener jeg er med på å holde meg ung :-) så kan de rundt meg mene hva de ønsker....

I morgen, 2. oktober, reiser vi til Provence, Frankrike for å feire våre 35 år som ektefeller.

Det sammen gjorde vi for 10 år siden.

Gleder meg som en unge til å oppleve Provence igjen..... et fantastisk nydelig sted.

Denne gang skal vi bo i Agnes http://www.sainteagnes.fr/index.php?id=4163 ,

Castellane og Avignon og hvis været gjør det mulig, det er meldt 28 - 30 varmegrader, så skal vi gå tur i den franke Grand Canyon...

Ja følge med så skal jeg prøve å oppdatere dere litt underveis på vår reise.....

bitt av en STOR basill - REISEBASILLEN

Fidjelandslekt i Spokane, WA som jeg traff for fjerde gang.

Tjensvold slekt i Bismark, Nord Dakota.

Stan Kittelson traff jeg for tredje gang i 2010

Reising er en del av mitt liv, for å ikke si en stor del av MITT LIV.
Opplevelser fra alle reisene jeg har vært på, er minner jeg lever lenge på...

Jeg har vært i de fleste land i Europa inkl. i flere landsdeler i Norge som ikke er noen selvfølge idag... jeg har vært nord til Tromsø og håper engang i fremtiden å komme til Svalbard.
Syv ganger har jeg vært over til "mitt kontinent" som jeg liker å kalle det.
USA har en helt speisell dragning på meg.... der føler jeg virkelig at jeg hører hjemme. Kan jeg ha bodd der i mitt forrige liv.....

Jeg har mye slekt i Uniten. Jeg har funnet min farfars grav i Brooklyn på avdelingen for norske sjømenn. En utrolig opplevelse å være der i omgivelser så norske som en kan tenke seg. Gravstedet lå på en liten høyde og mellom gravene vokste furutrær....

Jeg har deltatt på flere slektstreff i USA, vært i bryllup på Hawaii og har idag kontakt pr. e-mail med vel 700 slektninger både på min mors og farsside, i tillegg til Jans slekt.

England er et land som tiltaler oss. 8 ganger har vi vært i Robin Hoods Bay i Yorkshire, en liten klippelandsby ved havet. Her finner vi ro og kan virkelig slappe av.
I London og Aberdeen har vi også vært flere ganger.

I fjor var jeg så heldig å få besøke Bolivia og en liten tur til Brasil ble det også.
Vår nest yngste datter jobbet på barnehjem i en liten by nær Cochabamba våren 2010 og dermed så dro jeg sammen med våre to andre døtre, "jentetur", ned for å besøke henne i påsken.
10 fantastisk opplevelsesrike dager hadde vi, hvor vi fikk et "lite" innblikk i Linh Jeanettes hverdag i Bolivia.

Det er en gave å være mor til fire barn, fire utrolig flotte ungdommer som på hvert sitt vis har gjort noe for sine medmennesker.
Tre av våre fire barn har vi adoptert fra S. Korea og vi har vært så priviligerte å få ha omsorgen for dem. Det har vært en stor berikelse for våre liv.
Vår yngste er "hjemmestrikket" - utrolig å få oppleve to måter å være svanger på!

Årene går, ungene vokser til, blir selvstendige og flytter ut for å studere.
Eldstemann er kommet tilbake til vårt distrikt etter studiene ved NTNU, veldig koselig å ha henne i nærheten igjen.
De to mellomste studerer i Oslo og akkurat nå er Linh på studietur til Mexico.
Yngstemann er russ til våren og klar til å dra fra barndommshjemmet for videre skolegang.

For å komme tilbake til der jeg startet, reising....
Våre eldste har nå ønske om å dra til Korea for å oppleve sitt fødeland.
Dette satte fart i en som er bitt av reisebasillen.... så i 2012 drar hele familien på ferie for å oppleve Sør Korea sammen, og om vi gleder oss.... JA kjempemye :-)

Jeg lar dette blir for denne gang.... følg med følg med på fortsettelsen :-)

Hvor er tiden blitt av

hvor ble den av tiden som kom og gikk....
Det skjer stadig noe i mitt liv, blir nok lenge til at livet mitt blir kjedelig så sant jeg får beholde helsen, som ikke er noen garanti.
Men når det er skrevet, så har jeg gode aner!

På det private plan var overgangen til nytt år turbulent. Et kjent ordtak sier "en kjenner ikke folk før en har arvet sammen med dem" og det har jeg smertelig fått erfare...

Nå er vi langt inni februar måned og det virker som om ting har roet seg....
og jeg har kraft og overskudd til å ta fatt på alle mine gjøremål....
jeg brenner for så mye.... dagen har ikke nok timer til alt jeg ønsker å gjøre...

Men
i begynnelsen av februar var jeg endelig ferdig med å skrive Feylingslektsboka.
Jeg startet i 2005, men hadde et avbrudd på vel et år da jeg skrev Fidjelandslekten/The Figland family som ble utgitt til slektstreffet vi arrangerte i 2008.

Litt korrigering av bilder må gjøres i boken, men ellers er boken ferdig klar til å leveres til trykking 1. april. Det er ingen spøk altså, men datoen er 1. april :-)

Dagene for tiden fylles med regnskap opp og ned i mente.... men årsoppgjøret skrider fremover, heldigvis.
Slektstreffet for Feylingslekten nærmer seg, programmet er klart, påmeldinger og betalinger er ajourført og jeg ser fram til å treffe mange som var på forrige slektstreff igjen, i tillegg til amerikanerne som tar turen over for å delta for første gang.

Jeg sa fra meg styrevervet i Sons of Norway og gikk av som styremedlem i Sons of Norway Leiv Eiriksson Lodge ved årsmøte i januar.

Jeg gikk ut av et styre og til uken regner jeg med å bli valgt inn i et nytt styre som også er relatert til min store hobby, slektsgransking!

Livet blir til mens en går.......

Litt fra min barndom - Dr. Høynæs

Det er ikke alltid det skal så mye til før minnene begynner å strømme på....
Idag var det vår kjære huslege/barnelege, doktor Høynæs som holdt til i Handelens Hus i Klubbgt. i Stavanger jeg vil ta for meg.....

Vi som vokste opp med doktor Høynæs som huslege må ha vært priviligerte.
Når "flonså" fikk over byen, var han allestedsnærværende. Han var på Storhaug og på Sølvberget samtidig, han hadde vennlige ord til en stakkars i "Varmen" og en tørr hånd på en feberhet panne på "Bakkeland" i samme øyeblikk.
Dette vet jeg fordi alle som er eldre enn 45 år og tråtte sine barnesko i Stavanger, husker at det bare var å ringe til doktor Høynæs, så kom han i løpet av et kvarter, med brun legekoffert og øynene fulle av helbredelse.
Feberen gikk ned med 0,7 grader så snart han kom inn i rommet og døden mistet sin brodd så snart han slo fast at det nok var blindtarmen, men at der ikke var nnoen grunn til bekymring.
Jeg lurer på om det ikke fantes febernedsettende medisin på den tiden.... for doktor Høynæs ble titt og ofte ringt til på nattestid, det skulle vært i 2010....

Jeg husker friskt i minnet legekontoret i Handelens Hus, venterommet med pinnharde trestoler langs veggene og midt på gulvet stod to bord trukket med brunt skinn hvor mødre kunne kle av sine små håpefulle...
Husker en gang mor ringe doktor Høynæs og han beklaget at han ikke kunne komme med engang for han hadde ikke sovet om natten, han hadde hostet opp blod.....
siste gang jeg var hos ham var ca. 1966, lav blodprosent og trøtt. All verdens blodprøver ble tatt og jerntabletter ble utskrevet med beskjed om å spise grovt brød og kommme tilbake om en måned. Jeg grudde meg veldig... hva om blodprosenten ikke hadde steget og trusselen var: innleggelse på sykehus.... men det gikk omsider rette veien med meg, blodprosenten steg sakte men sikkert......at det hele skyldtes cøliaki visste de ikke på den tiden....

Det påstås at verden går femover, til tross for at noen Dagsnytt-sendinger tyder på det motsattte. Men på ett punkt stoppet i hvert fall utviklingen i 1977. Da døde doktor Høynæs.
Norsk helsevesen har aldri vært det samme siden. Visst har vi fastlege og magnettommograf og fritt sykehusvalg, alt samemn finansiert av parkerinsavgiftene utenfor SUS. Men vi har ikke lenger en doktor Høynæs som i likhet med den lille Ole med paparplyen kom til alle småfolk i hele byen. Ingen vet hvilket logistikkopplegg han hadde, eller om han noen gang sov. Men spør folk som ble konfirmert før 1970, så husker de alle at når de lå under dyna og måtta ta rennefart for å klare å svelge, når ferberen herjet og hodet dunket, sa mor de magiske ord: NÅ HENTER VI DOKTOR HØYNÆS.
Det er en setning dagens barn ikke har mulighet for å forstå. Den er en formel på gammelgresk. Ingen kan vel hente en lege. Leger går jo knapt hjem til seg selv, i hvert fall ikke så lenge det ennå er dagslys på golfbanen :-)

Men doktor Høynæs kom. Og i likhet med barnhjertige samaritaner gjennom alle tider, så han til oss. Det var nok og vi kviknet til og ble kastet ut i gaten hvor barn den gang skulle oppholde seg og leke til de ble ropt inn.
Jeg tviler ikke på at helseminister Anne-Grete Strøm-Erichsen vil min helse vel. Men når sant skal sies, er jeg villig til å bytte henne med doktor Høynæs når som helst....

Legen jeg har idag når ikke doktor Høynæs "opp til knærne" engang, selv om han til å være dagens lege er en lege som inngir tillit og som jeg har hatt i 29 år. Det var han som fant ut at det var cøliaki som var grunnen til all grovbrød spisingen og jerntablett tyggingen engang på 60 tallet.....

Tiden går, dagene flyr avsted.

Det er allerede et halvt år siden jeg var i Bolivia og besøkte
barnehjemmet Corason Grande casa Baste Fanebust. En stor opplevelse å få ta del i min nest yngstes hverdag som volutær på barnehjemmet.
Og nå er byggetrinn 2 åpnet http://boliviafamilien.blogspot.com/2010/10/apning-av-byggetrinn-2-ved-corazon.html
Jeg ser for meg barneansiktene, noen veldig lukket, andre åpne og smilende.
Jeg kjenner myke barnehender som ikke ville slippe min hånd.... hun ba meg være hennes mor.... det var med tungt hjerte jeg sa farvel til denne nydelige jente som så sårt ønsket seg et hjem.

Boliviafamilien gjør en flott innsats her i Sør Amerikas fattigste land, hvor det er 50% arbeidsløshet.

Jeg støtter med glede våre fadderbarn gjennom Boliviafamilien!